Caldera Blanca

Stedet der denne kirken ligger har en direkte tilknytning øyens historie, ettersom det var nettopp her en av de sørlige lavaarmene under utbruddet i det 18. århundre stoppet. Et kors på et steinet fremspring like ved gudshuset markerer dette punktet. Dette er grunnen til at Nuestra Señora de los Dolores, øyens skytshelgen som tilbes i dette tempelet, har fått tilnavnet vulkanenes jomfru.

I gatene i Mancha Blanca ser vi restene av en gammel jordbruksmølle som er kjent som blodmøllen. Det fantes mange slike møller, men dette er en av bare to som er igjen i Tinajo. Blodmøllene, som er av romersk opphav, fungerte ved at et dyr drev aksen som igjen dreide møllesteinene gjennom et system av tannhjul.

Utbruddet i 1730 dekket hele den midtre delen av øyen og raserte omkring 30 landsbyer og de beste jordbruksområdene på Lanzarote. Derfor er hele den midtre delen av øyen i våre dager ufruktbart, et såkalt malpaís, som består av relativt ny lava der det er praktisk talt umulig å drive med noen form for aktivitet.

Det merker vi fort hvis vi beveger oss inn i området. Det er kaotisk og komplisert med lava i alle mulige former som hoper seg opp hulter til bulter langs stien.

Den første kjeglen vi støter på i La Caldereta. Når vi nærmer oss kraterets munning, ser vi at det har en nesten perfekt hesteskoform. Krateret åpnet seg nemlig i den retningen lavaen strømmet. Vi kan se hvordan fargene er annerledes og formene mer avrundet, ettersom de stammer fra en vulkansk periode som fant sted før utbruddene i Timanfaya.

Området har vært brukt til fedrift, noe vi kan se spor etter i bygningene av tørrmur der kraterveggen senker seg, restene av en cisterne og noen innhegninger i den delen av malpaís-området som ligger nærmest krateret.

Ved foten av Caldera Blanca viser en rekke innhegninger av tørrmur at den eneste varige formen for menneskelig utnyttelse av dette området, er fedrift. Det kan være vi støter på noen geiter inni kalderaen.

En av innhegningene er formet som et hjerte – verket til en forelskede gjeter? – som vi kan se tydeligere hvis vi tar turen litt opp i vulkansiden.

Caldera Blanca er en vulkankjegle som kan være av hydromagmatisk opphav, hvilket betyr et utbrudd der lavaen kommer i kontakt med vann.  Denne vulkanene tilhører den såkalte serie III, som er eldre enn de siste vulkanutbruddene, og den er en av de høyeste i den sentrale delen av øyen. I gamle dager drev man jordbruk inni krateret, ettersom bunnen er ganske flat.

Navnet skyldes effekten av kalkavsetninger på bakken, en prosess som gjør vulkanens overflate hard og gir den en karakteristisk skittenhvit farge som er lett å legge merke til i landskapet.

Over den høyeste siden i Caldera Blanca, på sørsiden, har vi fantastisk oversikt over vulkanområdet Timanfaya.

Det er lett å få øye på profilen til Montañas de Fuego og de andre kratrene som stammer fra det mest langvarige utbruddet i Kanariøyenes historie.  Kjeden av vulkaner fra de tre store fasene kan ses i horisonten: Macizo del Fuego, Montañas del Fuego og Pico Partido, selv om de i våre øyne ser ut som en ubrutt rekke av vulkaner.

Etter å ha funnet veien ned vestsiden av Caldera Blanca og før vi tar stien tilbake, kommer vi til en fordypning der vi kan forestille oss hvordan den midtre delen av Lanzarote så ut før utbruddene i det 18. århundre.

Utbruddet i perioden 1730-36 raserte 30 % av øyens areal, inkludert de viktigste jordbruksområdene, og førte til at en tredjedel av befolkningen forlot øyen. Det er lett å se kontrasten mellom dette området som i dag ligger isolert midt i malpaís-sonen og nyere lava som vi krysser på nytt på vei tilbake.