Allerede de første innbyggerne på Kanariøyene laget keramikk med teknikker som er bevart helt til våre dager. Det som er spesielt, er at selv i dag arbeider pottemakerne uten dreieskive, med den samme teknikken som urfolket brukte: lag på lag med ruller av leire. Produktene kan ha mange slags former alt etter hva de skal brukes til, og lages av leire fra vulkansk grunn. Å bli kjent med pottemakerkunsten og kanskje til og med bli med på et kurs på et pottemakerverksted er en fin måte å oppleve ekte kanarisk kultur på nært hold.
De første leirpottene
Den tradisjonelle keramikken fra Kanariøyene antar mange slags former, og lages med de samme metodene som urinnvånerne brukte allerede for to tusen år siden.
De første innbyggerne på øygruppen brukte verken dreieskive eller ovn i håndverket sitt. De formet pottene ved å legge lag på lag med ruller av leire for å krukker og kar, skåler og fat. Vanligvis dekorerte de dem med rødbrun jordfarge eller innskjæringer, og i noen tilfeller til og med med svært nøyaktige måne- og solkalendere, slik man har funnet flere steder på Fuerteventura og La Palma.
Loza og guisaderos
Den folkelige keramikken, som er arvet fra urfolkets pottemakeri, bruker de samme teknikkene som før, men enklere og nesten uten dekorasjon. Materialet er det samme som alltid, men en teknologisk innovasjon ble innført etter den kastiljanske erobringen: bruken av ovn for å brenne "la loza". "Loza" er navnet som øyfolket bruker om denne typen håndverksprodukter, som får sin endelige form etter brenning i ovnen. Derfor har pottemakere, som oftest kvinner, tradisjonelt blitt kalt "loceras". Mennenes oppgave var å hente leire og sand til keramikken, i tillegg til ved til å fyre i ovnen med.
Bare i Lugarejos, en hulelandsby av førspansk opprinnelse nordvest på Gran Canaria, driver man fremdeles med brenning i friluft, uten ovn. Der brukes en såkalt "guisadero", etter urfolkets pottemakertradisjon: det bygges opp et kraftig bål som begynner med barnåler og kongler fra kanarisk furu. Oppå disse legges den ubrente keramikken, før man dekker til med ved fra buskvekster og store mengder barnåler som skaper store flammer og den høye temperaturen som keramikken trenger for å brennes.
Fra leirtaket til leireruller
Den tradisjonelle pottemakerkunsten på Kanariøyene innebærer en svært arbeidskrevende prosess. Først må man hente leiren, så må den knuses, siktes og fuktes slik at den blir håndterlig. Etterpå må den eltes og blandes med sand før den formes.
Da bruker man hendene til å forme produktet med den samme gamle teknikken som urfolket brukte: Først lager man en flat bunn, og deretter legger man lag på lag med ruller av leire oppå hverandre for å gi produktet høyde og form, samtidig som man jevner ut overflaten, tynner ut veggene og til slutt påfører en rødbrun jordfarge.
Bruk og navn
Tradisjonell kanarisk keramikk – etterkommeren etter urfolkets "gánigos" – forekommer i mange former for forskjellige slags bruk i hjemmene, jordbruket og innen dyrehold. I våre dager har mange av disse bruksområdene forsvunnet, så keramikken er ikke lenger bruksgjenstander i samme grad som før. Noen slike former har bevart sitt opprinnelige navn, som "tofio", en beholder som brukes til å samle opp melk ved melking.
For å transportere eller lagre væsker, spesielt vann, finnes det "tallas", "bernegales" og "porrones", men også mugger og beholdere for vin. Til husholdningen finnes det så mangt: tallerkener, lysestaker, røkelsesbrennere, urinaler, blomsterpotter og til og med leker, som gjerne var figurer som forestilte husdyr eller modeller av husholdningskeramikk i liten skala.
Fra kjøkkenredskap til dekorasjon
De aller fleste av disse keramikkproduktene er beregnet på å oppbevare eller tilberede mat: melkegryter, kokekar for matlaging, beholdere for å riste gofio eller brenne kaffe, kaffekanner, skåler for å elte brøddeig eller fylle blodpølser, kar for å skrubbe leire og store krukker som man brukte til oppbevaring av saltkjøtt.
I dagens kjøkken fyres det ikke med ved, og det brukes knapt keramikkbeholdere i matlagingen. Likevel har mange tradisjonelle former overlevd som pyntegjenstander, rett og slett fordi de er fine å se på. Tallerkener brukes fortsatt til å pynte vegger, skåler brukes til å ha frukt i, gryter som blomstervaser, potter fylles med planter og krus brukes til å ha blyanter i. I tillegg kommer nye former som håndverkerne skaper med de samme, gamle teknikkene for å imøtekomme dagens behov, for eksempel lamper.
