Fiskerne har tilgang til mange forskjellige arter kort distanse fra kysten.
Den vesle øyen El Hierro har praktisk talt ikke noen kontinentalsokkel, så man kan si at de kystlevende artene og dypvannsartene lever sammen, men ikke om hverandre. Fiskerne holder i hovedsak til i La Restinga, hvor det er svært kort vei fra kysten ut til dyp med særdeles rikt dyreliv.De kjenner godt til denne rikdommen, men er også bevisste på at den må tas vare på med omhu. Derfor går de i bresjen for at fisket skal foregå på bærekraftig vis.
"Vi er alle tradisjonelle fiskere som bruker stang, krok og levende agn", forteller David Pavón, president for samvirkelaget Pesca Restinga, som tar seg av salg av fangsten. Han er også nestleder for Cofradía de pescadores (fiskerlaget), som har lokaler på fiskebåtkaien i denne landsbyen. Aktiviteten har endret seg med tanke på hva slags fisk man fanger, avhengig av hva folket på El Hierro konsumerer, og etterspørselen i markedet generelt. De mest tradisjonsrike fiskeartene på El Hierro er vieja (papegøyefisk) og peto (en art i tunfiskfamilien), som den dag i dag er høyt verdsatt både i restaurantnæringen og hjemlige kjøkken. "Vieja (papegøyefisk) er tradisjonsmat på Kanariøyene generelt, men peto er mer karakteristisk for El Hierro. Det er en art som er veldig tradisjonell og forskjellig fra det som spises på de andre øyene", forteller Pavón.
"Disse fiskene har nå opplevd kommersiell vekst, siden de har mange anvendelser innen moderne matlaging. Tidligere ble vieja (papegøyefisk) stekt eller kokt, spesielt stekt. Nå tilberedes den på mange ulike måter. For eksempel bruker Marcos Tavío papegøyefisken vi fisker, på restauranten Aborigen (på Hotell Mencey på Tenerife) på en måte der han kaldmarinerer ruller av ryggfilet fra den fargerike vieja (papegøyefisk) og skaper en spektakulær rett. Det er ny, innovativ kokkekunst", forklarer han.
Ifølge ham ble peto (en art i tunfiskfamilien) tidligere "grillet, eller så brukte man hodet til å koke suppe med ris og fisk. Og så hadde man en oppskrift som gav produktet et ekstra løft, nemlig peto (en art i tunfiskfamilien) med kokt mojo, som er en tradisjonell kanarisk saus. Men i dag, siden den tilhører tunfiskfamilien, finnes det restauranter som til og med bruker den rå."De mange mulighetene som den store variasjonen av fiskearter på El Hierro gir, har ikke gått upåaktet hen hos verken fiskere eller forskere. Begge gruppene har i årevis jobbet for å sikre en bærekraftig fremtid for fiskeriet i havområdene rundt øyen.
Marinbiologen José Antonio González (Pepe Solea) har gjennomført en rekke forskningsprosjekter i denne sammenhengen. "Uten kontinentalsokkel, og som den vestligste av øyene i den kanariske øygruppen, med mindre kaldt vann enn de andre, har øyen visse særegenheter når det gjelder dyreliv og enkelte konkrete fiskearter", forteller han. Dette er bakgrunnen for at forskere fra Universitetet i Las Palmas på Gran Canaria (som han er tilknyttet) i den siste tiden har studert tre av disse artene, i tett samarbeid med fiskerlaget i La Restinga.
På den ene siden snakker González om gallo cochino (avtrekkerfisk), "en art som i hele øygruppen har en viss status som matfisk, og som vi synes det er interessant å studere". På den andre, to "emblematiske arter" på denne øyen. Den ene er gallo oceánico (havlevende avtrekkerfisk), som er "en bentopelagisk art med rikelig forekomst her, og som er en ressurs i La Restingas matkultur". Den andre er peto (også kjent som wahoo), som han omtaler som "søskenbarn av makrellstørje og Kanariøyenes store hemmelighet".
Peto (også kjent som wahoo) er en circumtropisk art som finnes i alle verdenshavene, men "det finnes veldig lite informasjon om den i det østlige Atlanterhavet" (hvor Kanariøyene ligger), påpeker han. Sammen med kolleger har Pepe Solea gjennomført prøvefiske for å registrere størrelse og vekt, og for å samle inn deler av forplantningsorganene, mageinnhold og strukturer som otolitter og bein, "som vil gi oss muligheten til å fastsette de vitenskapelige og tekniske parameterne som trengs for å foreslå overfor regionale og nasjonale myndigheter et regelverk for bærekraftig beskatning av disse ressursene, ikke bare på El Hierro, men på Kanariøyene som helhet", sier han.
En kuriositet er at peto (også kjent som wahoo) i disse farvannene fiskes på tradisjonell måte, kun med håndmakt. Det er en type fiske som denne biologen omtaler som "bærekraftig og veldig fint å se". Man bruker en kopi i tre som slepes etter fiskebåten for å tiltrekke seg fisk, som deretter fanges med en lang stang med en krok i enden. Denne fiskemetoden gjør at fisken fanges i "en fysisk tilstand som er mer tiltalende for de menneskelige sansene og gjør den til en virkelig delikatesse", i motsetning til dorging, som gjør at fisken "blir litt for fast".
Fiskearten som det fiskes mest av, er imidlertid en klassiker på Kanariøyene: bonito listado (bukstripet bonitt). "Det er den arten det fiskes mest av på verdensbasis, og definitivt den det fiskes mest av på Kanariøyene, og den vi fisker mest av på El Hierro", fastslår David Pavón. "I de siste årene er det bare to båter som har drevet med fiske her, og vi tar opp over 100 tonn i året.I år har vi tatt omtrent 170 tonn", legger han til. Mesteparten eksporteres til de andre øyene. Det er fisketypen som lokalbefolkningen spiser mest av blant de mange artene i tunfiskfamilien som ferdes i farvannet rundt denne lille øygruppen på sine årlige migrasjoner. Andre gjester fra familien tuna (tunfisker) er blant annet rabil (gulfinnetun), albakor – som på Kanariøyene kalles barrilote – og patudo (makrellstørje/tunfisk).
