En stedegen utrydningstruet dyreart som øker i antall takket være diverse tiltak.
Øglen fra El Hierro har bredt hode, kraftig, mørk kropp og lang hale. Den kan måle opptil 60 cm, og har derfor fått navnet kjempeøgle. Arten er utrydningstruet, men har i mange år vært et symbol for øyen, som er det eneste stedet den finnes, og hvor den holder til i tørt og steinete terreng. "Kjempeøglen fra El Hierro er en stedegen art som er unik på verdensbasis, et offisielt symbol for øyen med stor symbolverdi for befolkningen på øyen", forteller Miguel Ángel Rodríguez, ekspert i biologiske mangfold hos øyens Cabildo (regjering) og ansvarlig for Rehabiliteringssenteret for kjempeøgler på El Hierro, hvor disse dyrene holdes i fangenskap og, til en viss grad, vises frem for publikum.
Ifølge denne eksperten forteller allerede krønikene fra den spanske erobringen av øyene om øgler av betydelig størrelse, nærmere bestemt "øgler så store som katter, frastøtende og motbydelige å se på", som i sin tid holdt til over hele øyen og var en viktig matkilde for befolkningen på denne tiden. Litt etter litt skrumpet bestanden inn, før situasjonen ble så ekstrem at alarmen gikk i 1985. "Det ble satt i gang en plan for å gjenoppbygge bestanden fra de få eksemplarene man fant: en hann, to hunner og et ungdyr", forteller Rodríguez, som er en virkelig fan av dette dyret, som han ser på som "magisk".
Fra da av har bestanden av kjempeøgler vokst litt etter litt takket være diverse tiltak av ulik art, gjennomført av forskjellige offentlige myndigheter. I 1995, bygget man Rehabiliteringssenteret for kjempeøgler på El Hierro, også kjent som Lagartario, for å ta vare på øgler som lever i fangenskap, og som fordeles på ulike rom i henhold til visse kriterier. "Noen brukes til avl, noen til atferdsstudier, andre vises frem for publikum, og andre igjen forberedes for å slippes ut i det naturlige miljøet", forklarer Rodríguez.
Tibataje-klippen
I våre dager finnes den største bestanden på øyen i et område ved Tibataje-klippen som kalles Fuga de Gorreta, og ligger mellom 500 og 800 meter over havet. "Øgler som vokser opp i fangenskap, utsettes for færre farer, men for de som bor oppe i fjellet, er det vanskeligere å overleve. De påvirkes av faktorer som er utenfor vår kontroll: rotter, kraftige regnskyll og andre naturfenomener som blant annet øker faren for steinsprang og ras", forteller veterinæren Albert Martínez-Silvestre, vitenskapelig direktør for Senter for bevaring av amfibier og krypdyr i Catalonia (CRARC).
Martínez-Silvestre er ekspert på kjempeøglene på Kanariøyene og ansvarlig for veterinæroppfølging av øglene på El Hierro gjennom EU-programmet LIFE for vern av utrydningstruede arter. Etter mange års kontinuerlig arbeid hvor han har fulgt bestandens utvikling, er Martínez-Silvestre enig med Rodríguez i hvor enormt spesiell denne unike dyrearten er. "Det er et dyr som er perfekt tilpasset tilværelsen på øyen, som trenger veldig lite drikkevann, har et plantebasert kosthold og et system for regulering av kroppstemperaturen som er perfekt tilpasset de varme og tørre somrene på El Hierro."
Til tross for at "for tusen år siden var øglene utbredt over hele øyen", understreker Martínez-Silvestre at menneskelige aktiviteter og innføringen av fremmede arter har ført til at bestanden nå begrenser seg til ett enkelt punkt på øyen. En av aktivitetene til Lagartario er faktisk å forsøke å bøte på denne situasjonen ved å gjeninnføre øglen i nye områder. Hittil har dette gitt blandede resultater. "Ifølge planen skal øglen innføres på sju ulike steder på øyene som i utgangspunktet bør ha gode forhold for at den skal trives, og som er utvalgt ifølge en lang rekke kriterier, men med unntak at ett sted, har øglen vanskelig for å finne seg til rette", sier Rodríguez.
Likevel er situasjonen svært lovende for denne unike dyrearten, selv om den fortsatt er utrydningstruet. "Vi har vært gjennom meget kritiske tider i disse årene hvor vi har jobbet for å bygge opp igjen bestanden, for eksempel katastrofen i 2007, da et skred begravde deler av anleggene til Lagartario og nesten 200 øgler døde", forteller Rodríguez. Til tross for de åpenbare utfordringene for spredningen av øglebestanden sier han at han er "optimistisk" med tanke på fremtiden. Martínez-Silvestre fremhever på sin side at selv om det finnes naturfenomener som man ikke kan kontrollere og som kan ha innvirkning på utviklingen til øglene som lever i vill tilstand, er det viktig at både lokalbefolkningen og besøkende gjør en innsats for å ta vare på dyrearten. "Enkelte blir redde når de ser dem og slår dem med stokker eller angriper dem, så det er viktig at folk er klar over at det gjelder en dyreart som står i fare for å bli utryddet." Man kan altså godt si at bevaringen av øglene er vårt felles ansvar.