Poncia. Lolita Flores

Midt i en tett tåkestorm mumler Poncia, Bernarda Albas hushjelp, på gårdsplassen og ber om Adelas død. Huset er innhyllet i en gravstillhet. Poncia snakker alene, mellom bønn og bebreidelser, og henvender seg til både himmelen og kvinnene som er innelåst i huset. Ordene hennes er borte i tåken, mens vinden ser ut til å bære med seg kvinnenes jamring. Men ingen lyd bryter stillheten som hersker i herskapshuset, og Poncias stemme runger som et ensomt ekko i mørket.